HISTOREN OM BOD 24

Sjøbodene som huser Norges Fiskerimuseum
Norges Fiskerimuseum er lokalisert i historiske sjøboder i Sandviken. Bygningskomplekset
omfatter Sandviksboder 20 (administrasjon), nr 23 (resepsjon og utstillinger) og nr 24 (kafe,
selskapslokaler og utstillinger). De vernede byggene eies i dag av Bergen kommune. Tidligere
har sjøbodene vært knyttet til handel med tørrfisk, korn, tran, rogn og sild.

Tørrfisk
Sjøboden var den viktigste kapitalgjenstanden i den bergenske tørrfiskhandelen. Her foregikk
det en prosess med telling, veiing og sortering av tørrfisk som klargjøring for eksport.
Tørrfisken ble på 1700-tallet sortert i 30-40 forskjellige kvaliteter, tilpasset markedene ute i
Europa. Nordlendingene fikk bare lov til å levere usortert tørrfisk til Bergen, og ble holdt
utenfor den lønnsomhetsskapende eksporten. Verdien på et parti tørrfisk kunne 10- eller 20-
dobles gjennom sorteringen (kalt «vraking») som skjedde i sjøbodene.

Byggeskikken
Sjøbodene hadde normalt 3 etasjer og loft, og var oppført på bolverk av tømmer.
Etasjeplanen med langsgående svalganger som forbinder laftede lagerrom (kalt «boder» når
de lå i første etasje og “lofter” ellers) har røtter tilbake til middelalderen. Svalgangene var ofte
av en lettere reisverkskonstruksjon, hengt utenpå laftekroppen.
Den praktiske bruken av bygningene
Varene ble heist inn i svalgangene ved hjelp av vinder, manuelle heiseanordninger med
heisehjul som var plassert oppe på loftet. Vindene ble betjent med tau som gikk gjennom
etasjene. Det var vanlig å laste usortert tørrfisk inn i den øverste svalgangen, for så å sortere
fisken nedover i etasjene gjennom luker i gulvet.
Svalgangen var et arbeidsareal som fikk dagslys gjennom innlastingsportene. Vinduer var det
bare i kjøpmannens kontor. For å identifisere varebeholdningen hadde bodrommene en
fortløpende nummerering med tall plassert over dørene.
Bodrommene i første etasje ble brukt til lagring av såkalte «våte varer» (tønner med tran og
sild i lake), som hadde avrenning ned i bolverket. På loftet var det binger til lagring av korn.

De enkelte bygningene:
Bod 23a (rød bod med museets resepsjon).
Bygget 1805 som «nøst» til naboboden nr. 23. Den åpne romplanen er original. Vi går ut fra at
her ikke har vært lagret tørrfisk, men båter og forskjellig utstyr som tønner o.l.
Bod 23 (den gule boden).
Antakelig bygget i 1732. I annen etasje er den originale romplanen med svalgang og bodrom
tilbakeført. Her er det et restaurert kjøpmannskontor i nordenden av svalgangen og
utstillinger om bodenes historie.
Bod 24 (boden med kafé i første etasje).
En bygslingskontrakt forteller at her har stått en sjøbod allerede i 1680. Boden som står der i
dag er yngre, antakelig fra siste halvdel av 1700-tallet. Bod 24 er i dag hevet opp på moderne
betongfundamenter, som var en vanlig ombygging på 1900-tallet.
I 1836 beskrives bod nr. 24 slik:
“Tømret pakkhus i 3 etasjer med 3 pakkboder, 6 pakklofter, 1 værelse, 5 vinduer og loft med
vindeark”
Dette er den opprinnelige romplanen der etasjene er delt opp i bodrom (“pakkboder”,
“pakklofter”), med svalgang fram mot sjøen. Spor etter denne rominndelingen finnes i alle 3
etasjer i Bod 24, i kafeen er et bodrom gjenoppbygd (Motorrommet).

Nyere historie, ombygginger, restaurering
Museets sjøboder (nr. 20-24) og bodene i Kystkultursenteret (nr. 15-18) eies i dag av Bergen
kommune, som i 1998 satte i gang restaureringsarbeider som ble avsluttet med åpningen av
fiskerimuseet i 2014. Tonen i restaureringen er «1700-talls». Man har i liten grad lagt vekt på
å vise fram den yngre historien til bygningene, som kort skal nevnes her:
Firmaet CV Tangen AS satte på 1930-tallet i gang produksjon av tørrfiskmel (brukt til dyrefôr)
etter firmaets eget patent, med et produksjonsutstyr som gikk gjennom alle de tre bodene
som i dag huser museet. Det fantes også et moderne tranraffineri i en av bodene. Fjerning av
laftevegger, isetting av vindusåpninger, broer mellom bodene m.m., skriver seg fra den nye
industrielle bruken av bygningene.
Et tradisjonselement som er blitt mer tallrikt gjennom ombyggingene på 1900-tallet er bruken
av støttepillarer med selvvokste «knær». Disse var nødvendige som avstivning når laftevegger
ble fjernet i bygningene.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s